Tro

Troen og kjærligheten er søsken. Det er sannelig ikke lett å få helt tak på noen av dem, men når de gjør seg gjeldende er jeg aldri i tvil om deres eksistens. Og prøver vi å holde dem fast eller få makt over dem smelter de bort som snøkrystaller i varme hender. Vi må takknemlig nøye oss med å erkjenne at de er en del av livet - like naturlig og nødvendig som blod og hjerteslag.

Stadig vekk møter jeg mennesker som forteller hvor umulig det er for dem å ta del i kirkens trosbekjennelse i gudstjenesten. For noen blir det helt umulig å gi sin tilslutning til troen på "jomfru Maria." For andre butter det imot å gjøretemaer som oppstandelse og evig liv til en vesentlig del av sitt livssyn. Og, det er vel ikke bare meg som av og til føler meg henført til politiske øvelser i blind lydighet og hjernevask når hundrevis av mennesker i kor uttaler ordene "Jeg tror, jeg tror, jeg tror."

Desverre bygger dette ubehaget på en feiloppfatning av hva troen er. En feiloppfatning som stadig underbygges av at vi stort sett bruker den apostoliske og ikke den nikenske trosbekjennelse i gudstjenestene. Det er svært skjelden vi kan stå sammen med resten av kirken i verden å sammen bekjenne "Vi tror på en Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig."

For troen er ikke en indre overbevisning. Ei heller er troen religiøse utsagn vi gir vår tilslutning til. Troen er en levende og hellig tilstedeværelse i oss og den kirken vi er døpt inn i. Kun som kollektiv er det mulig å tro. I dåpen skapes troen i oss og vi blir en del av kirken. Kirken, som er Kristi kropp og tilstedeværelse i verden, blir en del av min kropp og min kropp blir en del av kirken. Ved disse to bevegelser - som er en og den samme - får vi del i den tro som lever i kirken. Det er derfor vi alltid bekjenner vår tro i felleskap. Det er ikke min egen evne til tro som gir meg del i dette hellige felleskapet men Jesu Kristi tro på meg.

Dette er et stort felt og uutømmelig i ordets rette forstand. Det får bli med disse tankene for denne gang. Så får jeg forundre meg litt videre og skrive mer når tiden er inne for det.