Troen og kjærligheten er søsken. Det er sannelig ikke lett å få helt tak på noen av dem, men når de gjør seg gjeldende er jeg aldri i tvil om deres eksistens. Og prøver vi å holde dem fast eller få makt over dem smelter de bort som snøkrystaller i varme hender. Vi må takknemlig nøye oss med å erkjenne at de er en del av livet - like naturlig og nødvendig som blod og hjerteslag.
Stadig vekk møter jeg mennesker som forteller hvor umulig det er for dem å ta del i kirkens trosbekjennelse i gudstjenesten. For noen blir det helt umulig å gi sin tilslutning til troen på "jomfru Maria." For andre butter det imot å gjøretemaer som oppstandelse og evig liv til en vesentlig del av sitt livssyn. Og, det er vel ikke bare meg som av og til føler meg henført til politiske øvelser i blind lydighet og hjernevask når hundrevis av mennesker i kor uttaler ordene "Jeg tror, jeg tror, jeg tror."
Desverre bygger dette ubehaget på en feiloppfatning av hva troen er. En feiloppfatning som stadig underbygges av at vi stort sett bruker den apostoliske og ikke den nikenske trosbekjennelse i gudstjenestene. Det er svært skjelden vi kan stå sammen med resten av kirken i verden å sammen bekjenne "Vi tror på en Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig."
For troen er ikke en indre overbevisning. Ei heller er troen religiøse utsagn vi gir vår tilslutning til. Troen er en levende og hellig tilstedeværelse i oss og den kirken vi er døpt inn i. Kun som kollektiv er det mulig å tro. I dåpen skapes troen i oss og vi blir en del av kirken. Kirken, som er Kristi kropp og tilstedeværelse i verden, blir en del av min kropp og min kropp blir en del av kirken. Ved disse to bevegelser - som er en og den samme - får vi del i den tro som lever i kirken. Det er derfor vi alltid bekjenner vår tro i felleskap. Det er ikke min egen evne til tro som gir meg del i dette hellige felleskapet men Jesu Kristi tro på meg.
Dette er et stort felt og uutømmelig i ordets rette forstand. Det får bli med disse tankene for denne gang. Så får jeg forundre meg litt videre og skrive mer når tiden er inne for det.
torsdag 30. juli 2009
En brennende busk
Moses gjette småfeet for svigerfaren jetro, presten i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb. Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild, som slo opp fra en tornebusk. Med ett fikk han se at busken stod i lys lure, men den brant ikke opp. Da tenkte Moses med seg selv: "Jeg vil bort og se dette underfulle synet, at tornebusken ikke brenner opp." Men da Herren så at han kom borttil for å se, ropte han ut av tornebusken: "Moses, Moses!" Og hans svarte: "Ja, her er jeg." Da sa Gud: "Kom ikke nærmere! Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord." Herren sa: "Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud." Da skjulte Moses ansiktet; for han våget ikke se på Gud. (2. Mosebok 3,1-6)
En gjeter, et fjell, en busk, flammer og en stemme. Det er ikke til å undre seg på at fortellingen trigger fantasi og undring hos store og små opp gjennom århundrene. Martin Buber, eksistensfilosof og forfatteren av "Ich und Du" lar seg også fasinere av dette møtet mellom menneske og Gud. Han finner seg ikke i at denne og andre bibelfortellinger som omhandler slike grenseoverskridende møter reduseres til mytologi. For ham bærer fortellingene vitnesbyrd om en religiøs realitet. De viser oss hvem Gud er fordi de gjør rede for et sant møte - et Jeg i møte med det evige Du. Det er i hendelsen, kraften mellom de to som møtes, de to som ikke lenger er to, men Jeg og Du, hvor Gud åpenbarer seg. Buber sier: "Jeg tror ikke på at Gud skulle ha benevnt seg selv eller bestemt seg selv overfor menneskene. Åpenbaringens ord lyder: Jeg er til som den jeg er. Det åpenbarende er det åpenbarende. Det værende er, det er alt. den evige krafts kilde strømmer, den evige berøring venter, den evige røst lyder, det er alt, intet mere (M. Buber, Jeg og Du, Oslo 1992, s 103).
Når jeg altså våger å møte mine medmennesker på en åpen og lyttende måte uten frykt for å bli berørt og beriket, da er Gud til stede. Vi er ikke lenger to individer som står overfor hverandre. Du går fra å være et fremmed "ett eller annet" til å tre frem for meg som et Du - et medmenneske - en bærer av Guds bilde. Ordene vi deler blir våre og smaker av evighet. Hvem av oss som uttaler dem er uvesentlig. At de blir sagt og gjør oss klokere er alt som teller.
En gjeter, et fjell, en busk, flammer og en stemme. Det er ikke til å undre seg på at fortellingen trigger fantasi og undring hos store og små opp gjennom århundrene. Martin Buber, eksistensfilosof og forfatteren av "Ich und Du" lar seg også fasinere av dette møtet mellom menneske og Gud. Han finner seg ikke i at denne og andre bibelfortellinger som omhandler slike grenseoverskridende møter reduseres til mytologi. For ham bærer fortellingene vitnesbyrd om en religiøs realitet. De viser oss hvem Gud er fordi de gjør rede for et sant møte - et Jeg i møte med det evige Du. Det er i hendelsen, kraften mellom de to som møtes, de to som ikke lenger er to, men Jeg og Du, hvor Gud åpenbarer seg. Buber sier: "Jeg tror ikke på at Gud skulle ha benevnt seg selv eller bestemt seg selv overfor menneskene. Åpenbaringens ord lyder: Jeg er til som den jeg er. Det åpenbarende er det åpenbarende. Det værende er, det er alt. den evige krafts kilde strømmer, den evige berøring venter, den evige røst lyder, det er alt, intet mere (M. Buber, Jeg og Du, Oslo 1992, s 103).
Når jeg altså våger å møte mine medmennesker på en åpen og lyttende måte uten frykt for å bli berørt og beriket, da er Gud til stede. Vi er ikke lenger to individer som står overfor hverandre. Du går fra å være et fremmed "ett eller annet" til å tre frem for meg som et Du - et medmenneske - en bærer av Guds bilde. Ordene vi deler blir våre og smaker av evighet. Hvem av oss som uttaler dem er uvesentlig. At de blir sagt og gjør oss klokere er alt som teller.
Abonner på:
Innlegg (Atom)